I god norsk partipolitisk tradisjon, svinges partipisken over våre folkevalgte på tinget når det stemmes. Men hva med de gangene samvittigheten griper inn? Bør representantene fristilles i større grad? Og er det egentlig bare politisk uenighet som ligger til grunn for å stemme mot eget parti?

Partiprogrammets innhold, som utformes av grasrota i partiet, avhenger av de ulike interne partipolitiske blokkenes gjennomslagskraft. På landsmøtet blir saker som vinner frem vedtatt og nedtegnet, og senere fulgt opp av den respektive stortingsgruppe som deretter stemmer i tråd med dette.

Streng partidisiplin gjør livet enklere for ledere både i posisjon og opposisjon. Innpiskerne i de ulike partiene har derfor en relativt enkel jobb, da de ikke er nødt til å overtale og overbevise hvert enkelt medlem av sitt parti til å stemme i tråd med partilinja. Innpiskernes jobb er hovedsakelig å sørge for at det er nok folk til stede under avstemningene, slik at forholdet mellom partiene er likt selv når ikke alle representantene er til stede.

Streng partidisiplin betyr imidlertid også at representantene sjelden stemmer mot flertallet i sitt parti. Tabellen under viser antall såkalte utbryterstemmer, altså antall ganger en representant fra et parti har stemt mot flertallet i partiet.

Antall utbryterstemmer per parti, okt. 2009 - des. 2014

For å kunne bryte med flertallet trenger man stemmer fra minst tre representanter. Venstre hadde med sine to representanter derfor ingen utbryterstemmer i 2009-2013, og MDG vil med sin ene representant ikke ha noen i denne perioden.

Siden det er forskjell i størrelse på partiene, kan absolutte tall være misvisende. Tabellen under viser utbrytere kontrollert for partistørrelse.

Antall utbryterstemmer per gjennomsnitt innvalgte representant parti, okt. 2009 - des. 2014

Sjelden med vilje

Dessverre virker det som at det ikke bare er snakk om partikonflikter som kommer til syne i disse tallene. I november i fjor laget vi @partipisken, en Twitter-konto som tvitrer hver gang noen stemmer mot flertallet i sitt eget parti på Stortinget. Tilbakemeldingene vi har fått antyder at de tilsynelatende rebelske stemmene ofte kun er et resultat av sløvhet.

Det var også det Aslak Borgersrud fant ut da han i desember brukte topplister fra vår database til å konfrontere to politikere med tallene, og det var dette inntrykket vi satt igjen med etter vår egen konfrontasjon med politikere vedrørende saker med overraskende mange utbrytere, deriblant lovfesting av minstelønn, endringer i barneloven, endringer i abortloven.

Representanter med flest utbryterstemmer, oktober 2009 - desember 2014

Representantene trykker altså rett og slett på feil knapp, eller de følger ikke alltid like godt med når det redegjøres for hva det stemmes over. Som Senterpartiets Kjersti Toppe svarte på spørsmål om en avstemning om reservasjonsrett:

Det var flere forslag her og jeg kan ikke huske dette forslaget isolert. Poenget mitt er at slik jeg leser forslaget nå, kunne jeg godt stemme for at det (ikke en rett, men jeg mener det skal være en mulighet

Det viser seg likevel at det ikke finnes noen signifikant sammenheng mellom for eksempel stemmetidspunkt på døgnet og antall utbryterstemmer/feilstemmer. Politikere stemmer altså ikke oftere feil (eller mer i tråd med sin samvittighet) senere enn tidligere på døgnet, da de kanskje er trettere og dermed litt sløvere enn ellers. Spekulasjoner rundt hva som kan være årsaken, det være seg språktekniske aspekter ved voteringsspørsmålet, eller uoppmerksomhet fra tid til annen, blir heller ikke så viktig når vi vet at sannsynligheten for at feilstemme tipper resultatet av en votering på Stortinget er svært liten. Stemmegivingen meldes nemlig inn på forhånd, med unntak av noen få spørsmål som fremmes i salen, og dersom Presidenten oppdager at utfallet av saken er annerledes enn det som var meldt inn, vil han eller hun opplyse om dette og voteringen tas på nytt.

Noen ganger oppdager representantene at de har stemt feil, og gir beskjed om dette ved å rope ut til Presidenten. Dette har vi imidlertid kun funnet 59 eksempler på i alle referatene fra perioden oktober 2009 til i dag, mens antallet utbryterstemmer er 2083. Så lenge feilstemmingen ikke påvirker utfallet i saken, har ikke representantene noen grunn til å få dem rettet. Som Robert Erikssons svar til Aslak Borgersrud:

Det er selvfølgelig beklagelig. […] Heldigvis har disse feilene ikke hatt betydning for flertallet. Robert Eriksson, FrP

Og som Høyres Sveinung Stensland svarte til oss:

Eg stemte dessverre feil, opplyste innpiskeren om det, men vi fant det ikke nødvendig å korrigere protokollen. Sveinung Stensland, H

Faren for at en feilstemme kan påvirke resultatet av en avstemming er med andre ord minimal, og vi kan ikke annet enn å konkludere med at dette ikke utgjør noen forskjell for vedtak av lover, ei heller er dette derfor en trussel mot vårt representative demokrati. Partienes politikk gjenspeiles rett som det er, og velgerne trenger ikke å frykte at deres mann/kvinne på tinget gjesper ens hjertesak over den partiideologiske linja.

Noen ganger med vilje

Det interessante er derimot dette med «samvittighetssaker». Vi har vært i kontakt med representanter fra Høyre, FrP, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og alle forteller oss at partiets tradisjon er at de i samvittighetsspørsmål lar representantene stemme fritt.

Vi er fristilt i saker som ikke er bestemt av landsmøtet, eller som er hjemlet i partiprogram eller regjeringsplattform. Sveinung Stensland, H
I Arbeiderpartiet har vi tradisjon for å diskutere oss fram til et standpunkt i en sak for så å stemme sammen. I enkelte saker, for eksempel saker som berører samvittighetsspørsmål eller saker som betyr mye for den enkelte kan gruppa stille medlemmene fritt. Dette syns jeg er en grei ordning. Sonja Mandt, Ap

«Samvittighetsspørsmål» er et uklart begrep, da eksempler på at representanter med viten og vilje har stemt mot eget parti spenner fra forslag om å hindre legers rett til å nekte henvisning til abortog innføre datalagringsdirektivet til stemmer for å styrke det lokale selvstyret over motorferdsel i utmark og å avvikle monarkiet.

Det som er tydelig er dog at partiene i mye større grad tillater selvstendig stemmegiving når de er i opposisjon, sammenlignet med når de er i posisjon. Dette er ikke veldig merkelig, særlig ikke for perioden 2009-2013, der opposisjonen ikke hadde noe å vinne på å svinge pisken.

Andel utbryterstemmer per parti, oktober 2009 - desember 2014

2013-2014 er første gang at Sp og SV har høyere andel utbrytere enn FrP og Høyre. Ap holder seg jevnt lavt, og har faktisk marginalt færre utbrytere enn Høyre også i 2013-2014. Venstre dukker ikke opp i grafen før i 2013-2014 siden de i foregående periode kun hadde 2 representanter og MDG mangler (siden Rasmus Hansson ikke kan stemme mot seg selv).

Totalt antall utbryterstemmer over tid

Totalt har også enhetlig stemmegiving blitt styrket det siste året, noe som kan indikere større uenigheter innad i regjeringen med støttepartier enn blant de rødgrønne.

Den enkle veien ut er ikke alltid den beste

I de sakene partiet ikke har vedtatt politikk, diskuterer vanligvis stortingsgruppen seg frem til et felles bindende standpunkt før votering finner sted. I Arbeiderpartiet var saken om rituell omskjæring av guttebarn en slik sak, men ikke en tydelig samvittighetssak. Spørsmålet er ikke omtalt i Arbeiderpartiets program, ei heller vært oppe til behandling på et landsmøte, og er således en sak representantene ikke har lovet noe som helst i, eller en sak der velgerne forventer noe spesielt, annet enn utfra velgerens oppfatning av hva partiet står for. Saken ble diskutert internt, men representantene fikk ikke tillatelse til å stemme slik de ville, til tross for at Sonja Mandt i Arbeiderpartiet har sagt at de har tradisjon for å la folk stemme fritt i samvittighetssaker. I stedet for å tvinge folk til å stemme for en sak de i utgangspunktet var mot fant Arbeiderpartiets Freddy de Ruiter en fiffig løsning på problemet: Han ba om å bli byttet ut så han ikke måtte møte i salen.

Det var mest renhårig. Jeg kunne ikke stemme for dette av samvittighetsgrunner Freddy de Ruiter til Dagsavisen, 03.01.2015

Utbyttingsordningen gjør det mulig å slippe å møte til avstemning med den opprinnelige hensikt å ta hensyn til at representantene har mange andre oppgaver enn å møte i Stortingssalen. Det er imidlertid problematisk hvis denne ordningen benyttes til å avstå fra å stemme når de faktisk har mulighet til å delta. At man ikke er enig med eget parti bør ikke være gyldig grunn til å avstå fra en avstemning.

Et problem med dette er at man i noen saker vil kunne ha falske flertall. Når uenighetene i partiene ikke kommer til uttrykk i voteringene kan vi heller ikke vite hva representantene fra våre valgkretser faktisk mener i ulike saker (med mindre de går ut i media med det), bare hva partigruppen på Stortinget mener, noe som er en svakhet ved partidemokratiet.

Bør representantene innvilges større frihet?

Det er forståelig at representantene ikke kan fristilles der det finnes landsmøtevedtak eller politikken er hjemlet i regjeringsplattformen. Representantene er som sagt representanter nettopp for partiprogrammet, og demokratiet internt i partiene er viktig. Man kan fortsatt argumentere for at større frihet for representantene burde være regelen i saker der partiet eller regjeringskoalisjonen mangler formulert politikk, eller partiprogrammets ordlyd er så uklar at det ikke er mulig å utlede hva partiet skal mene. Dette bør da også gjelde dersom det kan bety at utfallet i voteringen blir annerledes enn hva majoriteten i partigruppen mener. Det bør altså være som Høyres Sveinung Stensland i sitatet over mener politikken er i Høyre.

Illustrasjonsbilde

Hva som er en samvittighetssak og ikke er som sagt litt uklart. Det som imidlertid ikke var en samvittighetssak i Høyre var striden om reservasjonsrett. Avtalen med støttepartiene gjorde at Trond Helleland var klar for å bruke pisken, siden samvittigheten til legene trumfet samvittigheten til representantene:

Når det gjelder å stille representantene fritt, har Høyre hatt en tradisjon for det når det gjelder spørsmålet om selvbestemt abort. Da har det vært en sak for den enkeltes personlige samvittighet. Men her snakker vi altså om noen leger som ønsker å utøve sin samvittighet ved å kunne reservere seg. Trond Helleland, Trontaledebatten 22.10.2013

Også i forbindelse med OL-saken var Helleland i følge Dagbladet klar for å svinge pisken:

Hvis regjeringen fremmer en sak for Stortinget som krever et visst antall stemmer i vår gruppe for å få flertall, så er det åpning i reglementet vårt for å binde representanter.

Høyres Michael Tetschner bedyrer på sin side i en e-post til oss at de aldri har hatt spørsmål om fristilling i andre saker enn datalagringsdirektivetsaken.

I samvittighetsspørsmål har Høyre en fin tradisjon med å “stille representantene fritt”. Formuleringen tyder på at man har hjemmel til å binde, men det har man ikke juridisk. Så realiteten er at man ikke vil bruke sosialt press på de som utgjør mindretallet. Der man såkalt binder, er det snakk om overtalelse og argumentasjon.

Han avviser altså at partipisken kan svinges i Høyre, men skriver senere at

Hvis det gjelder saker som kan få betydning for regjeringens overlevelse eller anseelse, vil det å tviholde på egne primærstandpunkter ikke bli forstått med mindre det dreier seg om grunnleggende menneskerettighetsprinsipper. Selv den mest ranke idealist må kunne være i stand til å prioritere sine slag.

Vi i Holder de ord mener det er behov for mer åpenhet og større aksept for samvittighetstemmer innad i partiene. Med større åpenhet, også utenfor partienes lukkede dører, ville representantene ikke bare stått fast ved sine prinsipper, men også følt på hva menneskene de representerer mener. Det er heller presset derfra som burde få en individuell representant eller et helt parti til å snu. Hvis representanter skal bindes bør det skje ved landsmøtevedtak, ikke ved at et flertall i stortingsgruppen bestemmer det. Med større frihet ville den politiske debatten også blitt langt mer spennende, og de ulike regionale interessene ville kunnet komme frem, slik hensikten med valgkretser jo er.