Tidligere i sommer lanserte Språkrådet en ny rapport om språkbruken i partiprogrammene. En av konklusjonene var at partiprogrammene er abstrakte, vanskelige å lese, og fulle av «uekte plattheter.»

Representanter fra Høyre, Arbeiderpartiet og Senterpartiet parerte kjapt med å fortelle at programmene først og fremst var ment som oppslagsverk for politikerne selv, heller enn som lesestoff for velgerne i et valgår. Det mener vi er problematisk.

Et fungerende demokrati er avhengig av informerte velgere. Demokratiet hviler på ideen om at majoritetens vilje reflekteres i politikken som føres av de folkevalgte, og en informert velgerskare utgjør i så måte kjernen i demokratiet. Å lese partiprogram er en av de beste måtene å finne frem til hvem som fortjener ens stemme. I partiprogrammene formuleres politiske preferanser og prioriteringer, og disse gir velgerne et godt bilde av hva vi kan vente av politiske beslutninger dersom det gitte partiet får politisk makt gjennom stemmeseddelen. I Norge er partiprogrammene derfor viktige utgangspunkt for velgerne når vi går til valgurnene i høst. 

En omfattende internasjonal undersøkelse gjennomført av den tyske statsviteren Hans-Dieter Klingemann viser nemlig sterkt samsvar mellom hva partiene sier de skal gjøre og hva de faktisk gjør når de kommer til makten. Partiprogrammene har av denne grunn en særstilling i demokratiet og en dobbel funksjon: de fungerer som retningslinjer for partiet når faktisk politikk utformes, og de er også partiets kontrakt med velgerne. Valgløfter som gis i partiprogrammene anses i stor grad som bindende og forventes å bli fulgt opp. Partiprogrammene gir også velgerne et verktøy til å etterprøve partienes politikk når valget er over og mandatene er fordelt. 

I følge valgundersøkelsen fra 2005 leste 36 prosent av velgerne partiprogrammene i forkant av valget, mens 20 prosent hadde bladd igjennom de samme programmene. Dette bekrefter langt på vei ideen om partiprogrammene som et viktig verktøy – for velgerne, altså. Utsagn fra politikere og partistrateger om at partiprogrammene først og fremst er ment som arbeidsredskap for politikerne heller enn programmanifest for velgerne er således problematisk, fordi et slikt syn vektlegger kun den ene rollen programmene har som interne partidokument.  

Istedenfor å fortelle velgere at partiprogrammene egentlig ikke er ment for dem, og således ikke verdt bryet å bruke tid på, burde partiene fokusere på språket i programmene. For det er riktig det som Språkrådet sier. Etter en nitid lesing av samtlige program både for den avsluttede og kommende stortingsperioden kan vi fortelle at programmene er like lange og vanskelige som et vondt år. Også de mer garva blant oss kan bli usikre i et møte med et språk som er byråkratisk, fremmedgjørende og påfyll for «politiske cola-automater» slik Rasmus Hansson karakteriserte sine politiske kolleger i Vårt Land nylig.

Partiene trekker frem sine valgkampsbrosjyrer som et mer velegnet sted for velgerne å hente informasjon om hva partiene står for. Det vi finner i brosjyrene skal i følge én politiker fra Arbeiderpartiet forklare ting på en enklere måte enn det som er tilfellet hvis vi leser partiprogrammene. Dette er en fin tanke. 

Dessverre er det slik at brosjyrene er enda mer fulle av «uekte plattheter» enn selve partiprogrammene. Brosjyrene er fulle av vendinger som det er vanskelig å være uenige i: om en helsesektor som skal bli bedre og om veier som skal bli tryggere. Imens er den konkrete virkemiddelbruken ofte utelatt – om hvordan helsesektoren skal bli bedre og veiene tryggere. Som velger står man dårlig rustet i valglokalet hvis valgkampbrosjyrene skal være utgangspunktet. 

Det er problematisk hvis forklaringen på det utilgjengelige språket i partiprogrammene er at politikk er for komplisert, slik det har vært antydning til i debatten i kjølvannet av Språkrådets rapport. Språket i partiprogrammene kan gjøres enklere og mer leservennlig, uten at det går på bekostning av innholdet og programmenes funksjon som oppslagsverk for politikerne selv. 

Politikk er komplisert, men ikke så komplisert at velgere ikke bør gis en sjanse til å forstå hva som står på spill. Høyre har en fin programformulering i så måte: «Vår evne til samfunnsdeltakelse er særlig knyttet til språket. God språkrøkt er derfor ikke bare en kulturpolitisk målsetting, men også en forutsetning for vår deltakelse i demokratiet.» Vi kunne ikke sagt det bedre selv. Da blir det ekstra synd når mye annet i programmene og brosjyrene preges av alt annet en god språkrøkt som kommer velgerne til gode.